readme tester rumpeldunk

Som de fleste sannsynligvis allerede vet, er rumpeldunk opprinnelig en fiktiv sport fra det kjente Harry-Potter universet av J.K Rowling. Der kan man lese om (eller se, om du er en av de som foretrekker filmene) en ellevill sport spilt fra flygende sopelimer, med magiske baller og intens vold. Så da vi i readme hørte at denne sporten kunne spilles i virkeligheten, ble vi mildt sagt nysgjerrige på hvordan man har tilpasset en slik sport til oss gomper. Det er ikke bare mulig å spille rumpeldunk i Norge, men det finnes attpåtil et lag nettopp her i Trondheim. Det mest naturlige steget var da å kaste oss ut i en trening så fort som mulig, med null form for forberedelse. Noen ville kalt det «å være dårlig rustet», men vi foretrekker heller «den autentiske rumpeldunk-opplevelsen». Resultatet? Denne artikkelen.

Først litt bakgrunnsinfo

Rumpeldunk som idrett startet ved Middlebury College i USA i 2005. Ettersom Harry Potter tok 2000-tallet med storm er det lite overraskende at den særs spesielle sporten fra filmene ble forsøkt gjenskapt i vår gompeverden. Til tross for at sporten ikke er av de største der ute, har det siden 2012 blitt arrangert verdensmesterskap annethvert år. I 2015 ble det første europamesterskapet i rumpeldunk spilt. Dette arrangeres også annethvert år, og her har Norge to bronsemedaljer fra 2015 og 2017. NTNUI Rumpeldunk er det eldste rumpeldunklaget i Norge, grunnlagt i 2012. Med tre treninger i uka i Dødens Dal får man et inntrykk av at dette er en gjeng som tar sporten seriøst.

Det er litt å sette seg inn i når det gjelder rumpeldunksporten. Lagene skal nemlig ha tre ringer med en diameter på 90 centimeter på hver sin banehalvdel. Disse fungerer som mål. Ringene står plassert på staver som er henholdsvis 140, 220 og 180 centimeter høye. Det er en avstand på 234 centimeter mellom hver av stavene. Hvert lag har syv spillere på banen, hvorav maks fire kan være av samme kjønn. I spillet finnes det tre ulike baller: klabber, en sluff og snoppen. Klabber er kanonballer og sluffen er en volleyball med lite luft. Den legendariske snoppen består av en person som er kledd i fullt gult eller gull, med en tennisball stappet inn i en strømpe hengende etter seg som en hale.

På banen er spillerne delt inn i fire forskjellige posisjoner med særegne oppgaver. Jagere og keepere skårer mål med sluffen, knakkere prøver å slå ut motstanderne med klabber, og speidere forsøker å fange snoppen som kommer ut på banen i det kampen har vart i 20 minutter. Kampene varer vanligvis rundt 25 minutter, og avsluttes når snoppen, som gir 30 poeng, er fanget. For hver gang du får sluffen gjennom en av de tre ringene i løpet av kampen, får laget ditt ti poeng.



Selve treningen

Treningen startet med en liten introduksjon av idretten til oss nye. Overraskende nok foregikk samtalene hovedsakelig på engelsk. Det var nemlig en stor andel utvekslingsstudenter på laget. Før treningen var vi svært skeptiske til hva vi gikk i møte. Med hvite staver mellom beina virket egentlig hele greia litt suspekt. Til vår store skuffelse så det heller ikke ut til at det var mulig å fly med stavene vi hadde fått tildelt.

Ti minutter inn i treningen begynte det å pøsregne. Deilig. Treningen startet med noen øvelser hvor man fikk prøvd seg på spesifikke situasjoner som kunne oppstå i ordentlig spill. Den første av dem var trening på en-mot-en situasjoner foran mål. Øvelsen var meget godt strukturert og treneren virket å ha svært høy kompetanse innen dette fagfeltet. Sluffen var glatt og uhåndterlig som følge av regnet, noe som gjorde øvelsene en del vanskeligere. For en uerfaren rumpeldunker med dårlig motorikk er det lett å bli lagt i bakken av taklinger dersom du ikke er observant. Dette er altså ingen sport for pyser.

Vi avsluttet treningen med en 15-minutters kamp på full bane, hvor det endelig var mulighet for å teste ut det vi hadde øvd på. Det føltes tidvis en smule absurd å løpe rundt med en plastikkstav mellom beina, så dette tok det en stund å venne seg til. Likevel føltes det mye bedre ut enn i starten av treningen der staven hadde vist seg å være en særdeles dyktig beinspenner. Man begynte nå å virkelig finne balansen og få flyt i bevegelsene sine. Etter hvert som spillet utviklet seg ble det tydelig at denne unike idretten krevde en kombinasjon av både taktikk, hurtighet og ikke minst koordinasjon. Lagspillet var intenst, og selv om regnet fortsatt pøste ned, virket det som ingen lot seg affisere av været. Baller fløy frem og tilbake i et sett, og det var vanskelig å ikke bli revet med av intensiteten til medspillerne. Samholdet og lagånden til gruppa var bemerkelsesverdig. Det var en tydelig kultur for å støtte hverandre, uansett om man var nybegynner eller mer erfaren.

Treningen gikk over all forventning og var mye morsommere enn det vi hadde sett for oss. Til tross for at det føltes rart å løpe med en stav mellom beina, var det svært mange morsomme elementer til sporten. Treningen brøt i stor grad ned skepsisen vi hadde hatt. Dette må helt klart sies å ha vært en livsendrende opplevelse. Med så mange flotte folk og morsomme øvelser er rumpeldunk en sport du er nødt til å gi en sjanse hvis du ikke har prøvd den ennå!