/revy_o0qCSWC.png)
Det var torsdag kveld og jeg forberedte meg på den viktigste oppgaven jeg noen gang har fått som readme-skribent. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å skrive en anmeldelse av revyen. Med notatblokken i vesken og pressehatten gjenglemt hjemme var jeg klar. Resten av følget mitt og jeg ankom Byscenen i god tid før forestillingen, og vi kunne velge og vrake blant sitteplassene. Vi valgte derfor naturligvis å sette oss på bakerste rad oppe på galleriet. Dette skulle vi komme til å angre dypt på. Idet forestillingen begynner, oppdager vi til vår store skrekk at det er plassert store bjelker midt i synsfeltet vårt. Nei og nei, skal valget av sitteplass spolere hele revyanmeldelsen min?
Til å begynne med kunne det nesten virke sånn. Under åpningsnummeret var lyden på skuespillerne svært lav, og vi på bakerste rad slet med å få med oss hva som ble sunget. Heldigvis ble alle sangene tekstet. Uheldigvis virket det som om det i starten også var problemer med projiseringen, så vi fikk dessverre ikke med oss så mye av innholdet av åpningen. Det vi derimot fikk med oss var bandet! Fantastiske greier. Etter hvert som bandet stilnet og det var bare skuespillerne som skuespillerte, fikk vi med oss litt mer. Men nå som det var mindre som skjedde på scenen, var Byscenens håpløse utforming igjen mer åpenbar, og nakkestrekkingen på bakerste rad ble stadig mer prevalent.
Revyens første akt hadde flere godbiter å by på. Blant annet fikk vi litt mer innsyn i hva PR driver med på workshopene sine, og i samme slengen forklart hvorfor pizzapenger blir en debatt hvert bidige år. Ellers følte omtrent samtlige i salen seg truffet av «Jeg har tid», for hadde vi egentlig tid til å se revyen? Nei, sikkert ikke, menmen. Heldigvis hadde vi nummeret «Jeg sto fortsatt» ferskt i minnet, og vi husket på at det skal litt mer til enn en revypremierefest for å stryke i Java. For å gjøre oss litt mer betenkte inn mot pausen, serverte revyen oss kommentarer rett fra helt nyfødte babyer, og vi fikk alle bekreftet at følelsen av akutt eksistensiell krise heldigvis er en medfødt tilstand og ikke noe man vokser på seg etter hvert.
Etter en 20(?!) minutters lang pause, var det duket for andre akt og revyens høydepunkt. På scenen står Bach og Vivaldi. De krangler. Krangler om hvem som er den beste komponisten. De fortsetter å krangle. Plutselig fyller noen ukjente, men velkjente toner salen. Verken Bach eller Vivaldi kan ta på seg å være opphavet til de søte tonene. Hvem er det som kan stå bak? Plutselig kommer det noen ned midtgangen. Beethoven. Det går frysninger gjennom publikum, og før noen får sukk for seg befinner vi oss alle i et eneste stort «Für Elise» technorave. Jeg tror ikke jeg kan beskrive hva som gikk gjennom publikum under dette nummeret. Det er rett og slett noe man bare måtte oppleve. Altså hvor var du da Beethoven?
Resten av andre akt skuffet heller ikke. Blant annet fikk vi høre Jesper (som ikke er kinesisk) synge på kinesisk, se danserne danse tidenes dans, og vi lærte at dersom man vil slippe unna med drap, så er det bare å si at man hadde mensen (jeg har hørt at det funker faktisk). Da det hele var over, kunne gjengen i revyen ta imot stående applaus fra salen, som hintet til i «Snakker ikke med nordmenn» (kanskje tidsmaskinen funket likevel?).
Revyen var en artig opplevelse for store og små abakuler, og for barn og voksne i alle aldre. De eneste revyen kanskje ikke passet så bra for, var Under Duskens journalister som i skrivende stund enda ikke har tatt seg tid til å anmelde Abakusrevyen. Heldigvis for dere kjære lesere, er det derfor vi er her. readme er alltid på plass der det skjer. Abakusrevyen var midt i blinken, og readme vurderer den til å være så absolutt verdt det.