Personlig er jeg storfan av å ta toget når jeg reiser mellom Trondheim og Oslo, noe jeg har gjort i alle mine fire år (og tre måneder) som student. Togfanatikken min dreier seg forsåvidt lite om klimafordelene som det preikes om nå på klimatoppmøtet i Glasgow. Nei, flyskam er det andre som skal få lov til å pålegge deg, for i bunn og grunn ønsker jeg ikke å rakke ned på fly, men tenkte i stedet for at jeg kunne snakke opp toget litt.
Alt i alt dreier dette seg om tid og hvor mye av det jeg har. Dette høres vel en smule selvmotsigende ut med tanke på at en flytur mellom Trondheim og Oslo tar langt kortere tid enn toget bruker på den samme strekningen, men paradoksalt nok føler jeg ofte at jeg sitter igjen med mye mer tid etter å ha tatt toget opp til vår kjære studentby. Jeg kommer straks til å utdype mer om dette, men aller først trenger jeg en liten kaffepause. Denne artikkelen skal jo i all hovedsak være en anmeldelse av togmat.
Kaffen på toget kan beskrives som «hakket bedre enn kaffen på Abakus-kontoret». Det vil si: Den er god nok til å drikkes, men ikke noe mer. Om det er kaffe du vil ha, så er det kaffe du får. Noe mer enn det nekter jeg å gi den ære for. Men om du er heldig, så får du med noen rester av tørt kaffepulver som «topping» på drinken din – det fikk iallfall jeg, noe som i det minste gjorde kaffen en smule mer interessant enn det den hadde vært uten.
Jeg har et inntrykk av at prisen man betaler her kun går til innkjøp og frakt av selve kaffen; tilsynelatende nok har ingenting av det gått til tilberedelse av drikken. Nå mener jeg ikke at SJ Nord også skal kreve barista-utdannelse for sine ansatte, men for prisen de krever, så burde man kunne forvente noe mer enn litt varmt vann som har blitt spylt gjennom frysetørket kaffepulver. Det eneste som redder kaffe-opplevelsen fra å lande fullstendig på trynet er at man får alle de neste koppene med kaffe til halv pris (gitt at det i det hele tatt er fristende etter kopp nummer én).
⭐ ☆ ☆ ☆ ☆ ---------------- De færreste nordmenn har en lokal flyplass i sitt nabolag, så en time med flybuss eller flytog for å nå flyet må man naturligvis regne med. I tillegg setter man gjerne av en time eller to på flyplassen, sånn at man har tilstrekkelig tid for å komme seg gjennom hele pakka av bagasjeinnsjekkinger, sikkerhetskontroller og ombordstigninger. Sleng på en time til med transport fra flyplassen etter at du har landet igjen, og vipps – plutselig var den én times lange flyturen blitt fire timer lang. Fremdeles ikke fullt så mye som en togtur over den samme strekninga, men forskjellen som jeg ønsker å få frem er kvaliteten på tida man bruker.
Som nevnt er en flytur også en «pakke-deal» hvor du får med langt mer enn selve flyvningen på kjøpet. For alt jeg vet kan det være at du liker å ha masse ting du må gjøre – ja, kanskje det får tiden din til å gå litt fortere. Selv synes jeg at sånt er noe forbanna herk. På toget setter jeg meg simpelthen ned på nærmeste stasjon (i 99 prosent av tilfellene nærmere enn nærmeste flyplass), trygg på at jeg får brukt de neste timene på uavbrutt og produktivt arbeid (som i dette tilfellet ble å skrive en veldig viktig anmeldelse av togmat i håp om at readme vil spandere på meg).
Ja, hva skal man si? Ikke bare var dette noe helt annet enn en klassisk «American style» burger som man ellers er vant med, men overraskende god var den også! Dovreburgeren lever opp til navnet sitt og er sammensatt av tradisjonelle ingredienser som norsk «ælj», sopp, hjemmelaget hamburgerdressing og coleslaw med norsk kål og gulrot. Ikke bare går denne nasjonalromantiske retten hånd i hånd med den naturnære utsikten fra togvinduet, men den er også perfekt for deg som er entusiastisk for lokalmat. Heldigvis er ikke ingrediensene «lokale» i den grad at det er påkjørt elg som de serverer her på toget. Nei, faktisk er det ingenting på menyen som blir laget på selve toget; alt er ferdig tilberedt og blir varmet opp i kafévogna etter bestilling. Denne informasjonen virker kanskje litt avstøtende for enkelte som hadde håpet på mat av ren restaurantkvalitet, men for min del hadde jeg nok ikke klart å gjette at dette var oppvarma mat selv om jeg fikk den servert på restaurant.
Servicen i kafévogna er i utgangspunktet ikke noe å skrive hjem om. Det kom derfor som en positiv overraskelse da det viste seg at dovreburgeren fulgte med en pose Sørlandschips og dressing. Personlig ser jeg ikke helt koblinga mellom Sørlandet og Dovrefjell, men jeg ser heller ikke noe i veien med litt ekstra chips til maten.
Alt i alt en fantastisk velsmakende og alternativ burger presentert på passende interessant vis. Sliter egentlig med å finne noe jeg kan trekke denne for!
⭐⭐⭐⭐⭐ ---------------- For å komme tilbake til der jeg slapp, så er det altså mye negativt jeg kunne sagt om det å fly – iallfall sammenligna med å ta tog. Derimot kommer ikke toget uten sine ulemper. Et problem som mange reisende, meg inkludert, ofte støter på under lange togstrekninger er «mat». Fordi åtte hele timer med tog, ikke sant? Det blir gjerne to måltider man skulle hatt i seg underveis. Ofte ender jeg opp med å pakke altfor lite niste for at jeg ikke skal bli sulten på veien, og i skrivende stund er dette også tilfellet.
For øyeblikket sitter jeg på toget mellom Oslo og Trondheim sentralstasjon, og etter å ha spist opp den medbrakte nisten min bestående av en Mellombar og en neve cashewnøtter, ble til slutt turen til kafévogna nokså fristende. «Men de skyhøye prisene i kafévogna må jo være reine dødsstraffen for et studentbudsjett?» Dette er iallfall hva Onkel Skruen i meg vanligvis sier, men akkurat på denne togturen fikk han holde nebbet sitt. Nå skulle det bli andre boller, for «uten mat og drikke duger ikke helten».
Jubileums-øl eller jubileum-søl?
Dette må ærlig talt være en av de bedre ølene jeg har fått på tunga siden gjenåpningen av Norge. SJ Nord kunne jo ikke ha tillatt seg å servere noe under gjennomsnittet for å markere Dovrebanens 100-årsjubileum. Men med den drøye 100-kroners-prisen i bakhodet, så kan det også diskuteres om denne smaksopplevelsen er verdt det.
Både fruktig og søt, men ikke overdøvende – jubileumsølen gir deg nok å smake på, og samtidig nok plass i munnen til å kjenne på alle smaksnyansene. Nei, noe søl er det ikke. Jeg kan anbefale den til en ølkjenner, men for en som bare vil ha noe godt i glasset mens de nyter utsikten fra kafévogna, så finnes det andre solide alternativer som ikke svir lommeboka like hardt.
⭐⭐⭐⭐ ☆ ---------------- Visste du at det faktisk finnes en naturlig forklaring på hvorfor flymat smaker så tilsynelatende vondt? Og nei, det er ikke nødvendigvis fordi flyselskaper har mangel på gode kokker eller ønsker å servere billigere mat på bekostning av smak. Alt fra atmosfærisk trykk til tørr luft i flykabinen er med på å påvirke smakssansen vår under turen – særlig dette med tørr luft. Du har kanskje erfart å være tett i nesa under en forkjølelse, og hvordan dette går utover evnen din til å smake. Tørr luft, eller rettere sagt mangel på fuktighet, hemmer nemlig reseptorene for både smaks- og luktesansen din. Ja, dette kan godt være noe jeg bare har funnet på. Men du trodde på det, ikke sant? Det sier nok noe om ryktet som flymaten har pådratt seg. Det skal heller ikke mye til for at togmat, som også er mat du får servert i farta, får et lignende rykte, men ligger det like mye sannhet i dette? Ikke spør meg. Her kommer en anmeldelse av vafler.
Får du vaffel for penga? Ja.
Er vaffelen verdt penga? Tja.
Jeg skulle valgt seigmenn som tilbehør i stedet, noe de også tilbyr. Da hadde det i det minste vært en minneverdig smaksopplevelse.
⭐⭐ ☆ ☆ ☆ ---------------- Om du kom til denne artikkelen i håp om å få noe konkret svar på spørsmålet som stilles i tittelen, så vil jeg nå unnskylde for skuffelsen. Men takk uansett for at du har blitt med på turen gjennom denne suppen av en artikkel. Om den ikke ga deg noe objektivt svar på om togmat er verdt det, så håper jeg i det minste at beskrivelsene mine av togmaten er nok til at du kan lande på din egen mening om problemstillingen. Takk for nå, og god tur hjem til jul enten det er med tog eller fly 🎅🤶🚅✈