readme er stolt av å presentere sitt nye pilotprosjekt: test av flytur, et drama i tre akter.

Et prosjekt som har som mål å ta både journalistikken og lesergleden i Abakus til helt nye høyder. «Airlines» er i dette tilfellet representert av typen «Turkish» og «Scandinavian». Det understrekes at artikkelen ikke er sponset av årlig artikkelbudsjett.

Mange forbinder nok flytur på økonomiklasse med kjedelig venting og et sparsommelig utvalg av mat og drikke. Egentlig litt som en forlenget busstur med for mye fokus på sikkerhet samtidig som det er litt økt ubehag – noe som går fint så lenge turen ikke er for lang. Kravene høynes derimot kanskje litt ved lengre turer som for eksempel ved flyreiser til andre siden av jorden. Om du flyr 11 og en halv time fra Konstantinopel til Tokyo er det vel ønskelig med bedre underholdning enn SAS-magasinet «Scandinavian Traveller», og bedre forsyninger enn en komplementær kaffe? Med disse antakelsene i bakhodet går jeg frem for å gi en subjektiv vurdering av det jeg anser som viktigst for å oppnå komfort ved flyreisene mine fra Trondheim til Tokyo under XCOM 2019.

Mat, eller i alle fall næring, er noe en er nødt til å tilføre kroppen sin med jevne mellomrom. Et fokus gjennom denne artikkelen kommer derfor til å være på mat - det er også noe de fleste kan relatere til. Rastløshet kommer ofte hånd i hånd med manglende underholdning, det er årsaken til at underholdningsutvalget på de respektive flyvningene skal bedømmes. Komfort ble nevnt innledende og det er dermed kanskje ikke så overraskende at jeg kommer til å gjøre en «touch and go» innom hvordan setene oppleves på turen også.

Ofte kan det være vanskelig å vurdere om anmeldelser av ulike produkter og tjenester egentlig har noen relevans for en selv. Mennesker er forskjellige, og hvilken garanti har du for at anmelderen har like standarder og verdier som nettopp deg? Min troverdighet er nødt til å fastsettes før jeg beretter mitt budskap for dere lesere og potensielle flyturkjøpere. En person som foretrekker luksus og gode smaksopplevelser, men som er ydmyk og tar til takke med det aller meste er en rimelig beskrivelse av min livsstil. Rabattert mat er med andre ord det jeg som regel handler, selv om jeg aller helst skulle handlet «Jakobs utvalgte» produkter på Meny til hverdags. Da føler jeg at et grunnleggende referansepunkt er satt til grunn, og at jeg har gjort det som skal til for å ikke bare få deg til å lese resten av denne kanskje til nå meningsløse artikkelen, men at du også skal finne en form for verdi i den. Underholdningsverdi er det jeg sikter til.

Første akt

Den første flyturen er ruten som opereres av blant annet Scandinavian Airlines, og strekker seg fra Norges tidligere hovedstad til Norges nåværende hovedstad. Hvis du gjettet Nidaros og Kristiania gir jeg deg poeng. Strekningen er så klart Trondheim – Oslo. Med helt vanlige økonomiklassebillett befinner jeg meg på midtsete 10E. Stolen er litt for trang og med sekken min godt plantet under setet foran meg er det ikke mer å skryte av når det gjelder benplass heller. Et kjapt skue i det lille som eksisterer av personlig område, eller «personal space», som lyder mye bedre på engelsk, er det ikke mye underholdning i sikte. En sikkerhetsmanual som heldigvis viser andre tall og bokstavkombinasjoner enn Boeing 737 MAX, en overpriset mat- og drikkemeny og «Scandinavian Traveller» er det jeg må ta til takke til. Så langt er dette laveste måloppnåelse på både komfort og underholdning fra min side. Jeg angriper sidemann med en vennligsinnet samtale. Sidemann viser seg å være en person jeg har gått i klasse med i snart tre år uten å ha snakket med siden teknostart. Med et sinn som har lysnet av sosialt samkvem er jeg positivt innstilt til reisens første matservering. En kopp kaffe. Ikke noen stor bragd når det kommer til mengde eller utvalg av komplementær næring, men kaffen er i alle fall god. Kort tid etter lander vi på Gardermoen.

Vurderingen av første tur blir dermed «forventet norsk flytur». En kjedelig opplevelse ikke utenom det vanlige. Hvis du noen gang har fløyet i Norge før så kan du prøve å forestille deg hvordan det var – for det var nettopp slik det var. Det skal dog nevnes at det var trivelig å snakke med sidemann, og med manglende underholdning fra flyselskapets side kunne jeg bruke tiden på å underholde meg selv for egen maskin. Ja det er nok akkurat så grisete som du tenker, jeg hadde det nemlig klekkelig gøy med å velge åpningsbokstav i de første 21 setningene i denne artikkelen under flyturen.

Andre akt

Etter å ha snirklet seg gjennom Gardermoen lufthavn og med en litt for dyr yoghurt samt en Pepsi Max, står jeg omsider klar ved gate F15 på utland. Kun et tall unna den folkekjære F-16. Et sete ved midtgang, min favoritt, og en TV-skjerm venter meg i Turkish Airlines sin flymaskin for neste ferd på reisen.

Dette lover godt! Her vil jeg tippe at du som leser forventer at jeg nyter litt god underholdning på en personlig TV-skjerm og spiser det som er av potensiell servering underveis, men der må enten jeg gjette bedre eller du tro om igjen. La klokken tikke omtrentlig 15 timer tilbake i tid.

Klokken er 01:45 og alarmen min ringer på armbåndsuret mitt i tillegg til mobiltelefonen. Jeg våkner lett. Den siste uken har nemlig gått punktlig og rutinert til værs. Eller i alle fall til sengs. Min kjære kollega Christian M. Rand delte nemlig sin plan om å omstille seg til Tokyotid i forkant av ekskursjonen slik at han best mulig kunne utnytte tiden han hadde tilgjengelig der. Planen hans bestod av å våkne og legge seg én time tidligere for hver dag gjennom uken før avreise, slik at man på omtrentlig fem til syv dager ville ligge ganske nøyaktig på lokal Tokyotid. Som den personen jeg er – en person som skriver en saklig usaklig artikkel om luftfartsselskapers reisefasiliteter for en linjeforening for datastudenter som trolig har liten eller ingen interesse for temaet – tenkte jeg at det var en ypperlig plan. Med en døgnrytme tilpasset Tokyo kunne jeg jo enkelt sove fra Oslo til Istanbul Konstantinopel, og deretter være våken helt frem til Tokyo og legge meg til å sove ved ankomst om kvelden uten problemer.

Tilbake i nåtid, eller i alle fall om bord hos Turkish Airlines med kurs mot Konstantinopel. Det første jeg gjorde etter takeoff var å gjennomsøke hele underholdningssystemet. Jeg la en plan for hva jeg ønsket å se av filmer fra Konstantinopel til Tokyo, altså neste flytur. Den flyturen kom nemlig også til å opereres av Turkish Airlines, og jeg antok at filmutvalget kom til å bli det samme. Noe som uventet nok utgjorde en stor del av underholdning i seg selv var at de hadde en egen kategori av filmer som het ”coming soon”. Disse var det såklart ikke mulig å se, men man kunne likevel skue på fine titler og posters. Interessant. Jeg gjorde for sikkerhetsskyld et søk på «Star Wars» i håp om å kunne få se prequel-trilogien, men det eneste som var tilgjengelig fra den fjerne galakse var «Star Wars Rebels», sesong tre, episode 21 og 22. Med mangel på nytt håp iverksatte jeg siste del av planen min (som jeg stjal fra min kollega) om å oppnå den perfekte døgnrytme for Tokyo.

Drøye fire timer med øynene lukket, utallige endringer av positur i setet, to tissepauser, og et måltid senere landet vi på Atatürk flyplass uten at jeg hadde fått sove noe som helst. En melanoninkatastrofe av dimensjoner. Jeg var ikke uthvilt, jeg var trøttere enn jeg ville vært om jeg hadde stått opp til vanlig tid denne morgenen, og jeg hadde ikke blitt underholdt av underholdningssystemet. Før jeg gir en avsluttende vurdering av Turkish Airlines på denne delen av reisen er jeg nødt til å utdype måltidet i litt større detalj. Kaffen hos SAS var på Turkish Airlines blitt utvidet til å involvere et varmt måltid med valg mellom en pastarett og en kyllingrett. I tillegg fikk en så mye brus, vin, juice og sprit (av assortert utvalg) som man ønsket. Jeg valgte kyllingretten og Cola light. Kyllingretten var overraskende god. Det var en form for indisk kylling med ris, et lite rundstykke, og en kaffemousse til dessert med fin balanse av bitterhet og sødme. Den eneste nedturen med måltidet var salaten som inneholdt melete tomater.

Vurderingen av Turkish Airlines blir av meg på dette punktet ”greit for pengene”. Jeg innser at mangelen på komfort i stor grad oppstod på grunn av mitt eget ønske om å sove. Jeg er ikke i stand til å sove i noen annen stilling enn liggende på siden eller på mage, noe som gjør søvn i stol til mer enn en utfordring. Setene var litt for harde, noe som gjorde dobesøkene en lettelse for mer enn bare blæren. Her vil jeg skyte inn at flere av mine medpassasjerer fant det nødvendig å rusle opp og ned gjennom flyet opp til flere ganger i løpet av de fire timene – samtlige med ”dårlige seter” som begrunnelse. Maten var i og for seg grei nok, det føltes ikke ut som om jeg har betalt for den ettersom den er inkludert i økonomiprisen. Underholdningen kan jeg ikke uttale meg om ettersom jeg blindt ikke benyttet meg av den.

Pauseunderholdning – en uventet hendelse

Planen etter det trasige forsøket på å sove på forrige reise var å finne noe å spise på Atatürk flyplass, forhåpentligvis på Starbucks hvor jeg visste at de hadde gratis Wi-Fi etter å ha vært innom flyplassen i juli 2017, og deretter sove litt ved gaten før siste avgang. Jeg spaserte ut av flyet etter en myk landing på Atatürk samtidig som jeg konverserte med min venn Rune. Jeg informerte ham om at den nye flyplassen i Konstantinopel skulle åpne 6. April, altså i morgen. Det betydde at det i dag, 5. April, var siste dag Atatürk hadde åpent. Rune ytret høyt sine tanker om at det kunne få problemer for restaurantbesøk og mathandel på flyplassen vi nå skulle inn på. Dette skulle han få alt for rett i.

Ikke bare var det mangel på ansatte i sikkerhetskontrollen vi måtte gjennom etter å ha landet, men det var mangel på både ansatte og fasiliteter på flyplassen i det hele tatt. Vi ble møtt av en flyplass som tilnærmet var under rivning. Bygningsarbeidere iført anleggsklær gikk bærende rundt på skjermer og oppslagstavler. Flere av restaurantene var helt tomme for ansatte, og butikkhyllene manglet varer. Starbucks-caféen jeg hadde gledet meg til var revet, med kun blå fliser og et par bordplater stående igjen. Halal Haribo-vognen var for de muslimske vingummientusiastene blant oss heldigvis fortsatt til stede.

Hele flyplassen hadde en dyster post-apokalyptisk stemning over seg. Følelsen ble ekstra forsterket idet vi så etter infoskjermer for å finne nummeret for vår neste gate. Tre av de fire skjermene som stod til disposisjon for reisende var nemlig sorte. Ikke fordi de var ute av drift, men fordi det ikke var flere fly som skulle ta av fra flyplassen. Omtrent 30 fly gjenstod, hvor siste fly som etter planen noen sinne skulle ta av fra Atatürk stod oppført for take-off kl 02:00. Vårt fly til Tokyo var omtrent tiende siste med take-off kl 01:40. Med forvirring og rar stemning snublet vi oss rundt i det kaoset som til nøds fortsatt opererte som en internasjonal flyplass og fant et utsalgssted for vann, brus og brød – før vi kom oss til gate 305, siste stoppested før Tokyo.

Tredje akt – gourmet entertainment

Med døgnrytmeplanen min ute av vinduet besluttet jeg likevel at jeg skulle prøve å holde meg våken gjennom hele flyreisen til Tokyo. 11 timer og 30 minutter med søvnighet og utmattelse. Kan det gå? Jeg spør i nåtid fordi jeg skriver dette avsnittet med 8 timer og 19 minutter gjenstående trøtthet. Jeg har begynt å se ”Ralph Breaks The Internet: Wrack-It Ralph 2”. Jeg har nok en gang midtsete, men setet er hakket bedre enn forrige flytur. Det er en bedre og større underholdningsskjerm i stolen foran meg. Filmbiblioteket er som jeg gjettet akkurat det samme som sist gang. Herlig, jeg kan i alle fall se noen av filmene jeg hadde planlagt å se. Ikke herlig: Jeg er trøtt. Enda mindre herlig: Jeg vil sove.

Ganske kort tid etter ankomst på flyet fikk vi utlevert en meny som viser hva vi får å spise underveis. Den er markert med en fin logo som sier ”Gourmet entertainment”. Her får Turkish Airlines stor ros fra min side, de har nemlig greid å kombinere to av vurderingspunktene, mat og underholdning.

I menyen finner jeg ut at jeg trolig vil bli servert hummus, salat, tørket aprikosmousse og en valgfri varmrett ved siden av som første måltid. Dette viser seg å nesten stemme. Første rett ble nemlig hummus, salat, en valgfri varmrett, men en sjokolademousse istedenfor tørket aprikos. For meg er dette første gang jeg noen gang smaker hummus, gleden og forventningene er store. Jeg innser at flymat ikke er verdens beste mat, men hummusen smaker likevel godt – dette er definitivt noe jeg må prøve ut på bakkenivå. Varmretten min faller igjen på kylling i valget mellom kylling og pasta. Denne gangen er kyllingen litt seig, men servert med en god potetmos, og en godt krydret ratatouille. Rundstykket som også ble servert var litt for hardt stekt. Salaten som ble beskrevet som ”white goat cheese salad” inneholder 45% agurk 45% melet tomat, én terning fetaost og en gjerrig liten oliven MED stein. 9/11 rating på reisens første måltid. Drikke konsumert til maten er igjen Cola Light.

Etter maten blir det servert kaffe. En skulle tro at tyrkerne var bedre enn skandinavene på kaffe, men det gjelder ikke tyrkerne i luften. Kaffen er skvipete og minner snarere om te med kaffesmak. Minuspoeng her.

Etter maten er ryddet vekk settes underholdning igjen på prøve. Er underholdningen god nok til å holde meg våken i de nå resterende 7 timene? «Antman» fra Marvel får i allefall utfordringen. Overraskende nok er det skikkelig spennende de første 20 minuttene, helt til filmen gjør et helt uventet hopp direkte til 42 minutter. Nei vent, det var jeg som sovnet. Pauseknappen blir aktivert, og jeg fisker opp menyen igjen – det er på tide å teste «sour cherry cake», en snack som på lik linje med «turkish soft bagle« kan bli servert «anytime». Ved første passerende flyvertinne i midtgangen spør jeg litt halvpent om å få en sour cherry cake og en flaske vann. Et nikk, etter litt forvirring, og et snevert minutt senere får jeg servert min gastronomiske underholdning. Ok minus. Det er en enkel vaniljekake med litt syrlig kirsebær. I tillegg er det av en eller annen grunn en kirsebærstein gjemt i den som gjorde et nesten vellykket attentatforsøk på en av mine høyre jeksler. Komforten? Den er ikke annet enn jævlig på dette punktet. Stolen gjør vondt, rumpen gjør vondt, benene er opphovnet og jeg vil sove.

Med fire timer igjen, tre forsøk på å se ferdig Antman (som til sammen var vellykket, jeg fikk vel med meg 80% av filmen etter et par dupper her og der) er det tid for «Smash». Jeg vekker sidemann som har med seg Nintendo Switch med Super Smash Bros Ultimate. De neste 90 minuttene flyr forbi, og jeg føler meg lys våken. Det er dette Turkish Airlines bør investere i. Landet vi skal lande i har virkelig løst det med underholdning.

Siste måltid blir servert, og det viser seg å være som forventet «minced turkish meat with vegetables and rice». En «dried apricot mousse», som i realiteten er sjokolademousse med en bit tørket aprikos på toppen. Baguetten var igjen litt vel mye stekt, men kom med en passe kvalmende mintyoghurt og nok en beskjeden salat. Maten ble slukt, og jeg tilbragte de siste tre timene med ekstrem kvalme. Som lovet for en skikkelig undersøkelse av maten på flyet, prøvde jeg også en turkish bagel. Et mykt stykke brød uten smak er beskrivende nok. De siste to timene prøvde jeg å sove for å hindre måltid to fra å ende opp på underholdningssystemet, det resulterte i en og en halv time søvn. Fortsatt død av søvnighet landet vi endelig på Narita flyplass, og vi kunne fortsette reisen inn til Tokyo på bakkenivå.

Før jeg gir en avsluttende vurdering av Turkish Airlines vil jeg i deres forsvar si at jeg tror det er rimelig forferdelig å fly 11 timer og 30 minutter på economy class uavhengig av hvilket selskap man reiser med. Turkish får av meg 4 av 5 stjerner. De har god underholdning, og spiselig mat. Det er ingen Michelin-anbefaling, men man blir passelig mett. Det største minuset ved flyopplevelsen er komforten i setet, og de mister derfor en stjerne her. Får du rimelige billetter med Turkish? Da er det bare å bestille.